Forvaltning av naturressurser

Inuitenes tradisjonelle kunnskap bidro til å løse mysteriet om Franklins skjebnesvangre arktiske ekspedisjon © WikiCommons

Samfunnet forvalter saker gjennom statlig styring. Det er ikke bare ovenfra ned. Med unntak av diktaturer trenger statlig forvaltning folkelig samtykke, basert på vitenskapelig eller erfaringsbasert kunnskap. ‘Tradisjonell kunnskap’ utvikles gjennom at langvarige observasjoner av naturen blir omgjort til styringspraksis av mennesker som forvalter områder i århundrer med forståelser for lokale motivasjoner. Denne helhetlige kunnskapen er vanskelig å gjenskape og derfor en verdifull ressurs. ‘Modern Vitenskap’, som sammenligner observasjoner på tvers av områder og gjør eksperimenter, kan produsere resultater raskt, noe som er viktig i tider med endring. Adaptiv forvaltning kan bidra til å informere beslutninger ved å lære av hva som fungerer, og hva som ikke fungerer, på en strukturert måte.

Sjøfugl blir truet av forurensning, klimaendringer, overfiske og gjennom bifangst © Marina Rosales Benites de Franco

IUCN har en globalt akseptert prosess for å definere artsstatus, basert på bestandsstørrelser og nedgangsrater. Hvis det ikke er konsekvent bevis på tilbakegang basert på gode data, er arten klassifisert som «livskraftig», mens en artspopulasjon halveres raskt sammenlignet med levetiden (vanligvis i løpet av to tiår for fugler) er klassifisert som 'truet'. Hvis det er funnet metoder for å snu årsakene til nedgang, kan bestander av alle unntatt de største artene ganske raskt fordoble seg og kan vokse enda mer. To metoder har blitt tatt i bruk av myndighetene for å snu nedgang i en artsbestand: straff og belønning.

Vern og straff

Tidligere DNA-baserte metoder trengte blodprøver, men nå er det tilstrekkelig med ørliten prøver © Anatrack Ltd

IUCN har også kategorier for verneområder, som varierer fra land der de fleste menneskelige aktiviteter er tillatt til områder der tilgangen er begrenset. Beskyttelse av arter varierer også i styrke, fra vern kun i yngletiden til totalforbud mot avliving uten unntak; Organisasjoner for 'dyrenes rettigheter' til og med jobber for å forby ethvert hold av dyr. Vernelovene lykkes hvis de har offentlig støtte og lovbrudd er lett å oppdage, for eksempel ved hjelp av DNA-baserte metoder. Vern er mindre effektiv hvis arter volder betydelig skader i lokalsamfunnene, spesielt i tilfeller der lovbrudd kan lett skjules. Ekstreme begrensninger og straff, som ikke virker avskrekkende for lovbrytere hvis risikoen for oppdagelse er liten, kan øke lokalmotstand mot vernetiltakene.

Belønning og restaurering

Sertifisering av viltlevende plantearter av FairWild-initiativet © Traditional Medicinals Inc

Der dyr forårsaker konflikter, noe begrensede forvaltningstiltak bidra til en positiv holdning i lokalsamfunnet. Vedlikehold og gjenoppretting av økosystemer krever lokal innsats over lengre perioder. Lover alene kan ikke påtvinge innsatsen som kreves, og pålagte begrensninger i forvaltningstiltakene kan virker mot hensikten. Hvis en viltlevende art har en nytteverdi og kan brukes bærekraftig ‘for å imøtekomme behovene og ambisjonene til nåværende og fremtidige generasjoner’, vil lokalsamfunnet være motivert til å bevare den om ikke inngjerding eller oppdrett gir større avkasting. For å verne spesielt konfliktskapende arter, fungerer belønningen bedre enn tvang. Tilgang til viltkjøtt og salg av verdifulle jaktrettigheter kan være en sterk belønning. Likeledes kan naturturisme basert på opplevelse av disse artene gi lokal verdi uten å skade økosystemer. Andre belønninger kan være statlige tilskuddsordninger og premier for god forvaltningspraksis. Sertifisering som viser at bruken av naturlige produkter er bærekraftig kan også være bra. Den nyeste store internasjonale avtalen for naturvern, 'Konvensjonen om Biologisk Mangfold', omtaler bærekraftig bruk fem ganger mer enn den nevner vern.

Adaptiv forvaltning

God forvaltning bør tilpasses endringer i omstendigheter og bevis. For eksempel kan en art som i utgangspunktet kan høstes bærekraftigrikelig kan likevel overbeskattes og kreve vern til den igjen gir en høstingsverdi overskudd. Sånn sett kan en riktig forvaltning motivere til bevaring av økosystemene på sikt. Hvis arten har blitt et ikon for beskyttelse eller turisme, eller det tjenes penger på å imøtekomme etterspørsel gjennom innenlandsk avl, kan utenforstående mennesker være imot en slik bærekraftig høsting. Det kan stilles krav om begrensninger og omfattende overvåking som lokalbefolkningen ikke kan imøtegå uten bistand. Ikke desto mindre har de som verner og forvalter landet der de bor typisk mer praktisk evne til å forvalte og verne om ‘sin’ natur, hvis de får god veiledning, enn de som ønsker å beskytte andre samfunns dyreliv. God forvaltning innebærer da å vedta lover som kan fremme bevaring gjennom gode forvaltningsmodeller og gjøre det mulig for lokalsamfunnet å drive med bærekraftig utnytting av ressursene. Europarådet har vedtatt traktater som påberoper seg disse prinsippene; Bonnkonvensjonen (Convention on Conservation of Migratory Species) har arbeidet for å anvende disse prinsippene i sitt Raptors (rovfugl) MoU-program.